Innimellom scroller jeg nedover Facebook-feeden min og regelrett gremmes. Nei, ikke fordi folk forteller hva de har til middag, at de har trent, eller fordi en eller annen nyforelska stakkar bare mååå komme med en kjærlighetserklæring til sin utkårede på den åpne veggen i stedet for i en privat melding. Jeg gremmes fordi nordmenn helt ukritisk deler så mye dritt og lort, ofte med følgende innledning: "Jeg er ikke rasist altså, men [...]".
For en tid tilbake var det dette bildet av norske og afrikanske veier som gikk sin seiersgang på Facebook.
30 000 personer delte dette bildet. Det er nesten så man begynner å lure på om det har rablet fullstendig for Kari og Ola Nordmann? Å dra inn bistandspenger i en diskusjon om årsavgift hører jo ingen steder hjemme! Dette bildet er så usmakelig at jeg knapt kan få sagt det høyt nok! Var du blant de 30 000 som delte denne lorten anbefaler jeg deg å lese Even Tømtes kommentar hos Bistandsaktuelt.
I disse dager er det en trist flaggdebatt som dominerer sosiale medier. Enkelte får visstnok nasjonaldagen ødelagt av å se andre flagg enn det norske i 17. mai-toget. Og når Frps Aina Stenersen deler sine intolerante uttalelser med Nettavisen, genererer det både likes og delinger og heiarop på Facebook. Er det rart det er krig i verden, spør bare jeg?
Bakgrunnen for den voldsomme flaggdebatten er en forespørsel fra Aspøy barneskole til 17. mai-komiteen i Ålesund. Her spurte skolen om lov til å bruke noen flagg elevene selv har laget i forbindelse med 90-årsjubileet til skolen tidligere i år, i 17. mai-toget. Vi snakker om små flagg lagd av papir, hvorav et lite mindretall har én norsk side, mens den andre siden viser flagget til barnets opprinnelsesland. Disse enkle flaggene har altså satt sinnene i kok over det ganske land.
Det høyreekstreme nettstedet Fyret.nu fulgte opp med en artikkel med tittelen «Norske flagg ønskes fjernet fra 17. mai tog». Ingressen var: "Aspøy skole i Ålesund har i år besluttet å fjerne norske flagg i 17. mai toget og erstatte dem med flagg fra elevenes opprinnelsesland". Se bilde nedenfor, som er en skjermdump fra NRKs artikkel om saken.
Både tittel og ingress mangler rot i virkeligheten. Likevel ble altså saken delt ukritisk på Facebook, opplagt av folk som ikke visste hvilken kilde de hadde med å gjøre. Fyret prøver nå å nagle NRK på sitatfeil, uten at det gjør saken deres nevneverdig bedre. De har imidlertid endret ingressen sin. Men tittelen står fast.
Den siste delingen som rystet meg i forbindelse med denne saken er dette bildet jeg fanget opp i Facebook-feeden min nå i kveld:
Påstanden om at Australias statsminister skulle ha uttalt noe som dette fikk jeg ikke helt til å henge på greip. Du kjenner Australias historie? Jeg tenker selvsagt på den behandlingen de innfødte (aboriginerne) fikk da britene koloniserte det australske kontinent på 1700-tallet. Anyway, jeg bestemte meg for å google påstanden. Det tok meg jo nøyaktig to sekunder å skjønne at dette var en hoax. Utallige kilder omtalte det samme, blant annet denne.
Og jeg spør meg, hva er det som driver nordmenn til å dele innhold som dette på Facebook? Møter de stadig vekk utlendinger som klager, bedrar og klager over vårt flagg, vår ed, vår tro eller vår måte å leve på? Og irriterer de seg like mye over nordmenn som snylter og bedrar og klager sin nød? Så mye faktisk at de via Facebook ber dem om å snaske seg til helvete vekk herfra?
Jeg har lyst til å dele følgende gode råd fra en tidligere kollega, postet på Facebook tidligere i dag:
Lett å bli en nyttig idiot på sosiale medier, gitt. En god porsjon med kildekritikk er tilrådelig folkens. Ro dere ned, pust litt.
8. mars i år, på selveste Kvinnedagen, ga blogger Karianne Gamkinn, bedre kjent som Mammadamen, ut sin første bok, "Beklager, jeg må være mamma". Karianne er en blogger jeg har fulgt over flere år. Jeg har lært henne å kjenne som en knakende god skribent, og ble derfor ikke det minste overrasket over at boka var både engasjerende og velskrevet. Men jeg var spent på hvordan boka ville treffe meg. Ville den være relevant? For selv om både jeg og Karianne skriver om barne - og familiepolitikk på bloggene våre, er vi ikke alltid enig om hvilke politiske virkemidler som vil komme samfunnet best til gode.
Men Karianne innfrir så det holder! Selv om boka er et friskt og viktig pust i debatten om dagens foreldrerolle, er det ingen politisk bok. Det er jeg uendelig glad for. Hadde hun benyttet anledningen til å argumentere for egne politiske synspunkter hadde boka blitt mindre tilgjengelig for det store publikum. I stedet deler Karianne av sin egen erfaring, hun er tydelig på at de valg hun og mannen Åge har gjort ikke er de eneste rette, og hun er veldig klar over at ikke alle kan eller ønsker å gjøre det samme.
I boka forteller Karianne åpent og ærlig om de utfordringer hun møtte på da foreldrepermisjonen var over og morsrollen skulle kombineres med hektisk jobb i et PR-byrå. Kombinasjonen ble mer krevende enn Karianne noen gang hadde drømt om. Hun hadde dårlig samvittighet for å levere sønnen i barnehagen, og hun hadde dårlig samvittighet for ikke å strekke til i jobben. Da hun fikk sitt andre barn valgte hun og Åge å utvide permisjonen for å få mer tid hjemme og for å slippe å sende yngstegutten i barnehagen før han var året. Samtidig sa Karianne opp jobben sin, og startet eget firma for selv å kunne ha bedre styring på tiden.
Noen av de første intervjuene som var gjort med Karianne etter boklanseringa fokuserte etter min mening for mye på at hun sa takk og farvel til karrieren for å være mer hjemme med barna. For Karianne valgte ikke hjemmetilværelsen. Ikke at det hadde vært feil, men det hadde vært en annen historie. Karianne valgte derimot å gründe sin egen bedrift. Det er hardt arbeid. Men det har sine fordeler, særlig i form av økt fleksibilitet.
Artikkelen "Tok tiden tilbake" som ble publisert i KK i begynnelsen av april, syns jeg gir boka og ikke minst forfatteren fortjent kred. Anbefales. Og så bet jeg meg merke i en av uttalelsene fra Karianne, en jeg skal dra frem fra ermet når jeg selv kjenner på skvisen i hverdagen som småbarnsmor i full jobb:
Å leve med barn er jo ingen unntakstilstand. Det er selve livet!
Til slutt, jeg må bare gjengi et aldri så lite avsnitt fra boka. Et som fikk meg til å humre og le og ikke minst nikke gjenkjennende. Her forteller Karianne om noen av de tankene hun gjorde seg da hun ble klargjort for keisersnitt da yngstesønnen skulle komme til verden.
Hvorfor må vi kvinner gjennom så mye vondt? Det er hormoner og blod, den første mensen som kramper i magen, bekkenløsning og ryggsmerter, hemoroider og fødsler med magen i bue og rier med smertepiler som gjør så vondt at det ikke burde vært lov så langt inn på 2000-tallet. Så kommer barseltiden med sviende grønnsåpevask og rifter i underlivet og toalettbesøk hvor du ber til gud om at tingene kommer ut der de skal. Akkurat når du sitter der på do og ber, er det en som smiler sitt første smil til deg der han ligger på teppet på badegulvet, og en annen som river opp døra, ler og spør om du ikke snart er ferdig og blir med og leker.
Som du skjønner, jeg kan varmt anbefale Kariannes bokdebut! Løp og kjøp!
I går kveld gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før og aldri hadde trodd at jeg noen gang skulle gjøre. Jeg fremførte et kåseri muntlig. Foran 80 personer! Anledningen var 3-årsdagen til treningssenteret jeg trener på (som er helt unikt forresten): Exolo. Med utgangspunkt i blogginnlegget En aerobicinstruktørs vokabular fra september i fjor, tok gründer Lill-Jorid kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive et nytt kåseri til festen. Og siden jeg har bestemt meg for i større grad å følge leveregelen til den alltid så kloke Pippi: "Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert", var det ikke snakk om å si nei til utfordringen. Under bildet finner du kåseriet i sin helhet.
Her er jeg in action. Smånervøs der jeg står med mikrofon og greier og senderen plassert i håndveska (tabbe å gå med kjole uten lommer).
Foto: Veronica Evertsen
I september i fjor skrev jeg et blogginnlegg om aerobicinstruktører og alle de rare tingene de lirer av seg i løpet av ei treningsøkt. Innlegget gikk sin seiersgang både blant ansatte og medlemmer på treningssentre rundt om i landet. Eller seiersgang sier jeg. Alt er relativt. For en mammablogger fra det kalde nord var dette et innlegg å leve lenge på. Og da mener jeg ikke økonomisk. Det viser seg at det å skrive om vokabularet til dagens aerobicinstruktører er veldig lite inntektsbringende. Nei, skal man tjene penger må man vel begynne å skrive om fashion og makeup og sånt. Men hvem skal da ta ansvar for å holde aerobicinstruktørene i ørene? Spinningsinstruktørene? De personlige trenerne? I det hele tatt disse personlighetene som tjener til livets opphold ved å piske oss stakkars hobbymosjonister rundt samtidig som de fornedrer oss med retoriske spørsmål som “Kjenner dere dette?” når vi ligger der på en styrketime med ansiktet vridd i smerte og prøver å heve rompa opp og ned på en bosuball og enhver idiot burde skjønne at vi ikke bare kjenner det, vi holder regelrett på å stryke med der vi ligger!
Dette blogginnlegget er altså bakgrunnen for at jeg står her i kveld og skriver et nytt kapittel i serien “Liv-Inger gjør ting hun ikke kan”. Litt skummelt. Men først og fremst setter jeg utrolig stor pris på at Lill-Jorid tok kontakt og utfordret meg til å fremføre et ferskt kåseri når Exolo nå feirer sin 3-årsdag. For dette gir meg jo en ny mulighet til å ta en alvorsprat med de av dere som står på lønningslista her. For har det hjulpet å sette fokus på oppførselen deres så langt? Har det? På ingen måte!
I innlegget mitt tar jeg for eksempel opp dette med aerobicinstruktører og tallanalfabetisme. Kjære instruktører, et par betyr to! Som i et par sko. Én, to! Jeg mistenker at dere ikke akkurat er de skarpeste knivene i skuffen. For stadig vekk sier dere “kom igjen folkens, bare et par ganger til!”, men så kjører dere sånn cirka fem ganger til?! Syns dere det er greit? Her snakker vi iskald manipulering for å få oss arme sjeler til å hente ut krefter vi ikke har. Tro meg, jeg har mang en gang lyst til å gi dere denne (fingeren). Men jeg er knapt i stand til å huske hva jeg selv heter. Å bevege armen der jeg prøver å henge med på galskapen deres er rett og slett fysisk umulig! Og det stadige gnålet om at trinnene er akkurat de samme når dere i samme øyeblikk viser oss hvordan alt skal snus med 180 grader og vi plutselig skal ta mambo litt hit og chachacha dit. Så veldig mye bedre blir det ikke når dere skal forklare hvordan anatomien henger sammen. Når vi strekker ut for eksempel. “Dere, knær over tær!”. Ja, for det hadde jo vært litt dumt om knærne var under!
Og den energien? Hvor henter dere den fra? Sykkelinstruktører for eksempel snakker jo på innpust og utpust. Jeg er sikker på at de også topper statistikken når det kommer til å snakke i søvne! “Kom igjen nå, bare litt til, trø på så er dere snart på toppen!”. Hvilken topp? Hallooo, vi sitter på sykler som er boltet fast i underlaget, tråkker alt hva remmer og tøy kan holde og beveger oss - nowhere! Det er nesten så man kan stille spørsmål ved menneskeartens logiske sans når man ser voksne folk holde på sånn. I flokk!
At ansatte på treningssenter har fått utdelt hakket mer energi enn oss vanlig dødelige er hevet over enhver tvil. På Twitter tidligere denne uka spurte en medtvitrer om instruktørene tar med seg den overdrevne entusiasmen og ropingen (hans ord for øvrig) til helt dagligdagse gjøremål. Se for deg hvor gøy du selv syns det er å tømme oppvaskmaskinen for eksempel. Her kan vi sikkert lære en ting eller to av treningsfantastene. Aerobicinstruktørene svinser garantert rundt på kjøkkenet i takt med det hotteste hotte fra VG-lista og gauler “1-2-3-4, kopper hit og tallerkener dit!”. Og tenk for et mareritt å bo sammen med en personlig trener da! Du kommer småstressa hjem fra jobb og oppdager at du må tømme opvaskmaskinen før du kan sette i gang med middagen, og han bare “kom igjen nå, du klarer det, kom igjeeeen, ikke gi opp, bare et par repetisjoner igjen, ET PAR, jeg lover!”. Jiiiz! Og så kan du ta deg faen på at instruktørene benytter enhver anledning til å trene. Enhver! Dere har fått med dere at TV-kjendis Yngvar Andersen tar tåhev mens han pusser tennene? Tåhev?! Fyren har også fått ellers rasjonelle Tromsø-væringer (eller det er vel mer én Tromsø-væring da) til å stikke på butikken med trillebåra! Nå er trillebåra ganske radikal. Til og med instruktører har sine grenser - og dropper trillebåra for heller å gå “utfall” med tunge bæreposer hele veien hjem!
Vi som trener på treningssenter har jo gjerne våre favorittimer. Selv liker jeg best timene med snurr. Ikke fordi jeg er så skrekkelig koordinert av meg. Nei, det handler rett og slett om at den snurringa får meg til å glemme det største problemet med treningsøkta: at det er så satans tungt! I stedet for at hjernen skriker ”jeg dør, jeg dør, jeg dør” tvinges den på snurretimene til å prøve å huske neste trinn. Noen ganger gjør den det. Altfor ofte husker den feil, og man ender opp med å gi naboen en springskalle. Hvis jeg har skallet ned noen av dere som er til stede her i kveld, unnskyld. Det var ikke meningen!
Jeg har prøvd meg på zumba også. Det skal jo være så bra for forbrenningen. Og så er det jo både gøy og sensuelt. Rene kinderegget med andre ord. Zumba kan visstnok gjøre underverker for selvtilliten til selv den mest tidsklemmebefesta småbarnsmor, må vite. For det er ikke hver dag hun får anledning til å vrikke på hoftene og skyte frem puppestellet som på en zumbatime! Den selvtilliten får dessverre en alvorlig knekk i det øyeblikk man kaster et blikk i speilet. Mens man i eget hode fremstår som en sexgudinne av noe slag der man vrir og vrenger på seg, er virkeligheten et ganske annen.
Jeg har prøvd meg i tredjeetasjen her også. På apparatene. Den Wellness-nøkkelen er jo genial! Den forteller meg hvilket apparat jeg skal bruke, hvor tunge vekter jeg skal legge på og hvor mange ganger jeg skal gjenta øvelsen. Men ikke hvordan apparatet funker! Her for en tid tilbake var jeg overbevist om at det var noe feil med et av apparatene som trener biceps eller triceps eller armmuskler som jeg liker å kalle dem! Jeg klarte ikke å dytte den skiten oppover! Og riktignok har jeg fiskeboller til armmuskler, men til og med de kjipeste halvfabrikata av noen fiskeboller klarer vel for svarte å løfte 5 kilo! Etter mye om og men spurte jeg en av de personlige trenerne som tilfeldigvis var i rommet akkurat da om hjelp. Jeg bare “eh, dette apparatet funker jo ikke”? Jeg var på grensa til å hisse meg opp og illustrerte ivrig hvordan jeg dyttet og dytte oppover og ingenting skjedde. Og hun bare “denne skal fremover”. Er det rart jeg ikke takler apparattrening? Selvtilliten får seg alltid en solid knekk hver gang jeg prøver meg. Og det til tross for at jeg alltid passer på å flytte den pinnen som regulerer vektmengden fra sånn 10-15 kilo til en 40-50 før jeg forlater apparatet.
Avslutningsvis, jeg har litt dårlig samvittighet for å ha vært så streng med dere instruktører. For jammen er det grunn til å stille spørsmål ved oppførselen også til medlemmene på et gjennomsnittlig norsk treningssenter. Og da snakker jeg ikke først og fremst om Exolo, som jo er alt annet enn gjennomsnittlig. Men jeg har vært så heldig å få hjelp av tromsøblogger Moden, mørk og mystisk, eller May Liss som hun kaller seg i det sivile liv, til å se nærmere på de ulike typene du møter på en vanlig dag på treningssenteret.
Sjekkern for eksempel. Egentlig ikke så veldig opptatt av å trene. Men det er jo så mye pent å se på. Og hvem vet, kanskje er det mannen i mitt liv som spankulerer rundt i treningssalen. Det er jo viktig at han holder seg i form, så hvorfor ikke like gjerne finne han i sitt rette element? Jeg bruker god tid foran speilet i garderoben før jeg skrider elegant ut i salen. Må jo sikre at hår og sminke sitter som det skal, at kompresjonstightsen holder inn her og trenings-BH-en løfter frem mine fremste personlige egenskaper der. Hun blir aldri svett på trening (æsj liksom!), men henger rundt med noen enkle vekter samtidig som hun konstant scanner lokalet for å se om det er mulig å få øyekontakt med noen passende mannebein.
Og så har du høy på eget speilbilde: Dette er som regel en mann. Kledd i knetights og en vid singlet. Bulende overarmer og elsker å beundre seg selv i speilet. Egentlig ikke så opptatt av omgivelsene bortsett fra å finne en plass å trene som gir god utsikt til seg selv i speilet og helst fra så mange vinkler som mulig. Hvis de siste repetisjonene blir tunge kan en liten sniff av sin egen svette armhule gjøre underverker og han klarer tre til - minst. Du finner han aldri i en saltime eller på et treningsapparat for cardiotrening.
Den supereffektive: Som regel ei dame. Ei flerbarnsmor som sjonglerer familieliv og lederjobb med den største selvfølgelighet. Hun stormer inn på treningssenteret med én unge under hver arm like før timen starter. Hun slenger ungene inn på barneparkeringen, sluker en proteinbar hel mens hun tar to trinn i slengen opp trappa og styrter inn til saltimen (cardio express extreme edition eller lignende). Hun stiller seg alltid helt fremst. Hopper høyest og har de høyeste kneløftene, for her skal det jobbes. Mest mulig effekt på kortest mulig tid. Du vil aldri finne henne på en yoga- eller pilatestime. Hun er først ut av salen når timen er over, og før salen er tom har hun plukket opp ungene og forlatt åstedet.
Den sosiale: Det kan virke som de er oftere på treningssenteret enn de er hjemme. De kommer bestandig med en venn eller to og møter alltid på kjentfolk og slår av en prat med alle. Og selv om de er på treningssenteret ca. 8 timer i snitt hver uke, har de ikke forbrent mer enn jeg gjør på én bosupulstime. Men blid og hyggelig bestandig, og er så utrolig fornøyd med utbyttet de får igjen for medlemskontingenten.
Til slutt har du sånne som meg og medblogger May Liss og sikkert mange flere med oss. Vanlige familiefolk som klarer å karre oss på en trening et par-tre ganger i uka. Kanskje. Vi har våre favorittimer og favorittinstruktører og er egentlig ikke så interessert i å prøve så mye nytt. Tidsklemma er vel vanskelig nok fra før om vi ikke skal begynne å endre på treningsvanene våre også? Men det er kanskje sånne som oss som er mest fornøyd hver gang vi beseirer dørstokkmila og faktisk kommer oss på trening. Etter ei fullført treningsøkt kan vi jo dorge minst 4 timer i sofaen med verdens beste samvittighet, gjerne med en sjokolade i den ene hånda og et glass iskald Cola i den andre. Og så kreker vi oss på ei ny trening etter noen dager igjen. Kanskje.
Tusen takk for meg. Og ikke minst, gratulerer med dagen til alle de fantastiske menneskene på Exolo!
Kvelden ble avsluttet med tre fantastiske fremføringer fra Tromsøs egen Anneli Drecker. Her et lite utdrag fra "Send in the Clowns".
Påsken er her. I sosiale medier pepres vi med bilder fra påskefjellet. Det er bål. Pølser. Kvikk Lunsj. Og blide mennesker som gliser fra øre til øre. Lite sier bildestrømmen om det dramaet som har funnet sted i forkant av de mange Kodak moments. For kom ikke her og lat som om det å gjøre familien klar til skitur er en fredfull og harmonisk affære! Prøver du å fortelle meg at du ikke kjenner deg igjen i tweeten jeg fyrte av rundt formiddagstider i går?
Når familien skal ut på årets første skitur flyr hele horven planløst rundt på jakt etter skisko og gamasjer, termoser og pølsepinner. Når skiskoene omsider dukker opp kan du ta deg faen på at minst ett av familiens yngste medlemmer har vokst mer enn beregnet og dermed ikke passer skotøyet fra i fjor. Arvingen det gjelder lider dermed en grusom skjebne. Hun må gå rundt på påskefjellet med krøkete tær og gnagsår som vokser i takt med at humøret synker. Om hun er sint? Vel, det kommer damp ut av ørene hennes. Og hun myser. Om mysingen skyldes det iltre humøret eller mangelen på solbriller (for de fant vi jo ikke!) vites ei. Trolig en kombinasjon. Okke som. Hvis blikk kunne drepe hadde familiens overhode (alle vet at det er mor!) ligget tynt an.
Nå slapp vi heldigvis unna scenen ovenfor i år. Vi var nemlig usedvanlig godt forberedt da vi pakket i bilen for et par dager siden og satte kursen mot svigers. Med på lasset var nye skisko til eldste. Og arvesko i riktig størrelse til de to yngste. Vi er riktignok et par solbriller i manko, men det kan vi leve med inntil vi kommer oss på shopping. Tilsynelatende kontroll til tross, det utspant seg et kaos uten sidestykke i yttergangen til svigers da fire voksne og fire barn skulle gjøre seg klar til skitur i går formiddag. Mye kan gå galt i en sånn situasjon. Mye gikk galt. Langt om lenge fikk vi likevel pakket både ski, staver, sekker, voksne og barn i to biler og lagt i vei. Sa jeg staver? La meg presisere: 6 av 8 par staver. Vel fremme på parkeringsplassen måtte én stykk bil frese tilbake til utgangspunktet for å plukke opp skistavene som manglet. Om stemninga var bra? Må jeg svare på det?
Våre skistaver var heldigvis ikke blant dem som lå igjen hjemme. Takk og pris, sier jeg bare! Jeg tør ikke tenke på hvordan dagen hadde blitt om det var vi som måtte ta den sure ekstraturen. I stedet kunne vi ta med oss ungene og legge i vei. Det gikk over all forventning. 3-åringen gikk under tilnavnet Marit Bjørgen jr. i 1,6 av 1,8 kilometer, og høstet beundrende blikk fra både storesøstre og forbipasserende fremmedfolk. Mammaen var stolt som fy! På tilbaketuren derimot prøvde jeg fortvilet å late som at jeg ikke kjente ungen. Du kjenner det trikset, ja? Med å himle med øynene og se deg rundt som om du lurer på hvor pokker foreldrene til det umulige barnet kan ha gjort av seg?! Vel, på tilbaketuren hadde vi én stykk vrien spaghetti-unge som lå og rullet i løypa mens hun høyt og tydelig erklærte "æ e´ sååå sliiiten!!". Pappaen hadde heldigvis forutsett denne utviklingen og gikk dermed parat, det vil si med pulken på slep. Godt vi ikke solgte den i forkant av årets sesong.
Nå skal det sies at vi hadde en strålende tur (men sånt egner seg jo ikke i et ironisk innlegg i bloggen)! Værgudene var på vår side. Vi fikk fyr på bålet på første forsøk. Sa jeg vi? Jeg mener mannen. Vi grillet pølser og marshmallows. Lagde snølabyrinter og fin-fin borg til å sitte i. Smilet på de mange bildene vi burde ha tatt var ekte. Ikke én gang drømte jeg om å erstatte den svidde marshmallowsen på grillspydet med hodet til verken mannen eller svigermor. Og alle motsto fristelsen til å stikke ut øynene på irriterende familiemedlemmer med skistaven underveis. Idyll var det! Idyll! Påsketur er fine greier. Takk og pris for selektiv hukommelse!
Mannen bidro til den positive bildestrømmen i sosiale
medier i går. Her er bålet vårt. Idyll!
Og mitt bidrag. 3-åringen er en racer i skiløypa.
Når motivasjonen er der.
Hvordan er din påske? Idyll eller er det bare på overflaten?
Jeg har skrevet om dette med barnefri før. Om hvordan alle planer om å få unna etterslepet på husarbeidsfronten erstattes av sofatid, TV-tid, kinotid og egotid generelt. Sånn har det vært også i vinterferien. Arvingene har vært hos besteforeldre siden søndag. Da kjørte vi dem til mammaen min, og så henter vi dem på hytta til svigerfar i morgen. For der er vi privilegerte. Besteforeldrene står mer eller mindre i kø for å få ungene på besøk, uten at vi voksne henger i hælene på dem. Og siden jeg og mannen prioriterer å ta ut 4 uker sommerferie og ikke minst ferie i forbindelse med jul og påske, blir det ikke tid til å ta ut én uke vinterferie. Passer oss med andre ord utmerket at besteforeldrene stiller opp.
En uke går fort. Man tror liksom at man skal få gjort alt mulig rart, men det blir som regel med planene. Men vi har fått trent litt. Og det trengtes, for jeg har hatt ondt i viljen i flere uker! Mandag kveld var vi pinadø ute og jogget sammen med flere galninger i Northern Runners - i 22 sekundmeter vind! Som regel føler jeg en enorm tilfredshet etter en treningsøkt. Uansett om det har gått bra eller ikke er jeg i det minste fornøyd med å ha trent! For dørstokkmila er tross alt den verste kneika å komme over. Men denne gangen tenkte jeg bare at fy fader, dette er idiotisk! Og ikke minst krysset jeg fingrene for å unngå å bli syk. For det var ordentlig så vinden og regnet pisket! Men men, ny erfaring.
Ellers har vi unnet oss en trivelig kveld ute sammen med gode venner. I går var vi ute og spiste sammen med et vennepar av oss, før vi inntok kinoen for å se Joaquin Phoenix i "The Master". Og det sier jeg bare, folkens stay clear! Fytti grisen, for en boooring film! Da filmen omsider var slutt gikk det et lettelsens sukk gjennom kinosalen. Vi prøvde å tolke filmen i bilen på vei hjem, men lyktes ei.
Anyway, siden vi har hatt barnfri tenkte jeg å dra frem et Michael McIntyre-klipp en venninne gjorde meg oppmerksom på for en tid tilbake. Om hvordan folk som ikke har barn ikke har forutsetning for å forstå hvordan det er. Hvordan den enkleste ting, som det å forlate huset for eksempel, kan bli en gigautfordring. Klippet er hysterisk! Anbefales!
Tidligere i vinter fikk jeg en veldig hyggelig forespørsel i innboksen min på Facebook. Forespørselen kom fra kvinnen bak prosjektet Barents Women Without Borders (BWWB), et internasjonalt, profesjonelt kvinnenettverk som fokuserer på kompetanseheving, erfaringsutveksling og informasjonsarbeid i Barentsregionen. BWWB skulle på en tredagers workshop til Murmansk i midten i februar. Ville jeg kanskje være med? Klart jeg ville! Jeg har aldri vært i Russland før. Og når en mulighet som dette dukker opp er ikke jeg den som takker nei!
Som sagt, så gjort. Fredag 15. februar satt jeg kursen mot Nordvest-Russland, sammen med 10 andre norske damer. De to første dagene tilbragte vi på et konferansested litt utenfor Murmansk, sammen med et nettverk som vårt bare at med russiske damer. Målet med de to dagene var å utveksle erfaringer med de russiske damene, sette oss litt inn i hvordan det er å være kvinne i vårt naboland i øst, hvordan de kombinerer jobb og familieliv og så videre. Jeg fikk også diskutert sosiale medier med flere av de russiske damene. Spennende! De fleste var på Facebook. Noen brukte også Twitter aktivt, ikke minst for å holde seg oppdatert på internasjonale nyheter.
Etter de to workshop-dagene sammen med det russiske kvinnenettverket dro vi inn til Murmansk. Der var vi først på sightseeing. Og det må jeg si, det var mange inntrykk å ta inn over seg. Jeg visste jo at jeg kom til et land helt annerledes enn det vi er vant til her hjemme. For å si det sånn, å lande på lufthavnen i Murmansk var som å komme til 80-tallet. Likevel lot jeg meg overraske over hvor lav standarden på bygningsmassen var for eksempel. Nå ble vi riktignok fortalt at mange hus var betydelig oppusset innvendig, selv om fasaden fortsatt var sliten. Men likevel. Etter Russland-besøket føler jeg en enorm takknemlighet for å være født og oppvokst i Norge!
Hmmm, dette hørtes fryktelig deprimerende ut, ser jeg. Turen var på langt nær deprimerende. Tvert imot! Jeg syns det var vanvittig spennende å besøke Murmansk. Jeg ble veldig gira på å bli bedre kjent med byen, med den russiske kulturen og det russiske folk. Hvorfor i all verden tenkte aldri jeg østover i min ungdom? Jeg var jo språkentusiast, og hadde både engelsk, tysk og fransk på videregående. Hvorfor tenkte jeg aldri russisk? Ikke for at det ble tilbudt i hjemkommunen min, men likevel. Jeg tok til og med to spanskkurs på kveldstid da jeg gikk i 2. klasse. Det kunne jo like gjerne ha vært russiskkurs? Argh, angrer litt på det nå.
Kvelden før vi reiste hjem var vi på besøk hos Generalkonsulatet i Murmansk. Der fikk vi høre litt om det arbeidet de gjør. Og så holdt den kvinnelige konsulen et kjempespennende og ikke minst lærerikt innlegg om det å være kvinnelig leder i Russland. Jeg sugde inn alt hun sa! For ei dame!
Samme dag som vi vendte nesen hjemover igjen vi på et kort besøk ved den norsk-russiske skolen i Murmansk. Der kan norsk ungdom ta 3VGS. Hadde jeg vært 17-18 hadde jeg definitivt vurdert det! For en mulighet til å bli bedre kjent med russisk ungdom og russisk kultur! Kanskje jeg må godnsakke med arvingene? Få dem til å vurdere Russland hvis de tenker utveksling når den tid kommer? Nuvel, de skal selvsagt få velge helt selv hva de vil. Men de skal i alle fall vite om muligheten.
Avslutter med noen bilder fra turen. Noen har jeg tatt med mobilen. Andre har en av de trivelige jentene jeg reiste sammen med, Marit Alvig Espenes fra Dyrøyseminaret, tatt. Takk til Marit for at jeg fikk lov til å bruke bildene i innlegget mitt!
Vi slapp opp varmeballonger sammen med de russiske
damene. Flott skue!
Utsikt over havneområdet.
Utsikt fra hotellet.
Slitne fasader preget byen.
Det var mange betongblokker å se.
Noen arkitektoniske perler dukket opp
her og der.
Fin-fin kirke i utkanten av Murmansk.
Staselig trapp ned til et minnesmerke for fiskere som
har mistet livet på havet.
Veldig spesielt å se toppen av ubåten Kursk,
hvor en rekke mennesker mistet
livet i ulykken i 2000.
Hotellet like over gata for hotellet vi
bodde på. Julepynten var fortsatt oppe
i Murmansk.
Heftige farger!
Lysfontenen i Murmansk.
Isknuseren Lenin. Her fikk vi omvisning. Kjempespennende!
Kjent minnesmerke i Murmansk. Soldaten kikker
mot grensen for hvor langt tyskerne klarte
å rykke inn under 2. verdenskrig.
Har du vært i Russland? Hvilke tanker gjør du deg om vår nabo i øst? Trist? Spennende?
Trening er in. I gårsdagens Nordlys kunne vi lese at interessen for mosjonsløp, motbakkeløp, sykkelritt, triatlon og skirenn som Birken og Marcialonga har eksplodert. Og ikke bare blant topptrente menn fra finansbransjen. Helt vanlige folk som du og jeg har latt oss rive med! Hvorfor? For å bli i bedre form? Fordi det er gøy? Sosialt? Nei. Fordi vi aktivt bygger vår egen merkevare, må vite!
Førsteamanuensis ved Høgskolen i Finnmark Kolbjørn Rafoss mener konkurransene for mange er en ideell arena for iscenesettelse og merkevarebygging av selvet. - Hva man har gjort, kan lett spores elektronisk i resultatlister, sier han.
Tro meg, det er ikke for å gjøre tida 01:00:16 fra min siste 10-kilometer søkbar på nett i all evighet at jeg deltok på Mørketidsløpet tidligere i år. Deltakelse i løp for min del handler om motivasjon. Jeg har innsett at trening er et must hvis man vil unngå å ese ut mer enn strengt tatt nødvendig etter hvert som årene legger seg på skrotten. Trening er et must for å hente overskudd i en travel hverdag. Og skal jeg gidde å trene jevnt og trutt må jeg ha et mål der fremme. Løp er mine mål. Hadde det ikke vært for Mørketidsløpet hadde jeg jo aldri løpt i jula for eksempel! Og ingen må komme og påstå at det var uheldig at jeg stakk ut på en løpetur eller tre mellom etegildene?!
Men alt med måte, heter det. Nordlys-artikkelen stiller spørsmål ved om enkelte strekker strikken for langt. - Når vanlige folk i full jobb og med familieforpliktelser legger ned et antall treningstimer med en intensitet som nesten kan sammenliknes med toppidrettsutøvere, så kan konsekvensen for hjertehelsen for noen etter hvert bli mer plager og sykdom enn glede og nytte. En må ta seg tid til restitusjon og hvile, uttaler Maja-Lisa Løchen, hjertespesialist og professor i forebyggende medisin ved Universitetet i Tromsø til Nordlys.
Der er jeg heldigvis ikke. Og det er ingen overhengende fare for at jeg noen gang skal komme dit. Akkurat nå, når neste løp er over fire måneder unna, må jeg tvert imot ta meg kraftig sammen for ikke å miste det lille grunnlaget jeg har klart å opparbeide meg. Mitt mål er å trene tre ganger i uka. I januar må jeg innrømme at jeg ikke nådde målet. Ikke bra. For til sommeren har jeg planer om å perse når jeg stiller til start på Midnight Sun Marathon. Det vil si bedre enn 00:59:11 på mila. Den farta jeg trenger i beina for å klare det får jeg ikke fra min base i sofaen, det er helt sikkert!
Man kan sikkert også være kritisk til hobbymosjonistene trang til å følge flokken. Mange har blitt lokket med på løpetrenden av en ivrig kollega eller nabo eller noe. Men so what, tenker jeg. Om man skal gi etter for gruppepress må vel dette være noe av det sunneste man kan hive seg med på? Dessuten er det sosialt. Til høsten for eksempel reiser jeg og mannen til Oslo for å delta på Oslo Maraton. Ikke fordi vi skal imponere verden med fantastiske resultater. Men fordi vi reiser sammen med x antall andre løpeglade Tromsø-væringer. Med andre ord, godt for både kropp og sinn! Hvis noen vil beskylde oss for å drive merkevarebygging i samme tida? Ja ja, jeg skal leve godt med den beskyldninga hengende over meg, kjenner jeg.
Trener du? Og hva tenker du om at trening betraktes som et statussymbol?
